Eventyret om Oppegård
Takt og tone
Takt og tone
Musikalsk oppvåkning
Jeg bodde i Vadsø mine første 10 år i livet. Mamma leste dikt og hadde en gitar som hun kunne spille litt på, og pappa hadde en flott tenor-røst når han sang i ulike sammenkomster. Allerede fra 6-års alder fikk jeg pianoundervisning, jeg mener å huske at min pianolærerinne var blind. Akkurat hvorfor jeg fikk pianoundervisining så tidlig, er jeg litt usikker på, men mamma og pappa var svært opptatt av å hjelpe andre folk opp og fram. I etterkrigstidens Finnmark var det mange som stod igjen med lite eller ingenting etter at tyskerne brente ned hele fylket etter krigen. Pappa var gjenreisnings-sjef i Finnmark og følte stort ansvar for menneskene som bodde der. Han traff mamma, som også jobbet i Vadsø, i denne perioden. Uansett, jeg viste talent for musikk, og da vi flyttet til Oppegård kommune i i 1961 kunne jeg spille litt både på gitar og piano.

Vi hadde grammofon med oss fra Vadsø sammen med alle barneplatene. Popmusikk var helt ukjent for meg i 1961. Det ble ikke spilt popmusikk på den eneste radiokanalen som fantes, NRK. Det nærmeste man kom var "Voi, voi" som vant den norske  MGP i 1960. Så kom "Sånt er livet" med Anita Lindblom i 1961, og sakte men sikkert forstod jeg nettopp dette... 

Jeg husker at det begynte å vibrere i litt i kroppen da jeg hørte amerikansk country-musikk på radioen, "Ønskekonserten", men den første virkelig sjel-settende opplevelsen fikk jeg på et offentlig arrangement hvor bandet spilte "Memphis Tennessee" av Chuck Berry. Jeg hadde aldri opplevd noe liknende. Det skjedde noe i hele kroppen! Innvendig, utvendig, absolutt over alt. Jeg ble bergtatt av rhythm & blues. Jeg ble frelst. Dette skjedde i 1963/64. Jeg lærte nå kjapt at dersom jeg skulle høre tilsvarende musikk så var ikke NRK aktuelt. Etter å ha "surfet" på mellombølgen i lengre tid fant jeg flere stasjoner som sendte ekte musikk-vare, ikke minst Radio Luxembourg. Her hørte jeg Elvis for første gang og særlig "A big hunk o´ love". Et knyttneveslag som satte meg nesten helt ut. Rock´n roll, boogie woogie piano en stemme fylt til randen av følelser. Livet var fullbrakt i en alder av 13 år... trodde jeg!

Så skjedde det igjen, - en sjokkbølge som traff meg fra topp til tå og aldri forlot meg. Hva skjedde? Var det et illebefinnende? Var det farlig? En lammelse, en rus, et velbehag av lettelse, frihet og fremtid. Var dette starten på et nytt liv? Ja, der og da var jeg helt overbevist om hva jeg skulle drive med. Jeg var full av tanker, følelser og drømmer, og disse drømmene bestemte jeg meg for å følge resten av livet. Et meget godt valg.

Det handler om 1964 og det handler om "Twist and shout". (The Beatles). El.gitarer, melodiøs flerstemt sang og fire flotte, morsomme karer med (etter datidens forhold) langt hår, traff nok en del flere (millioner) mennesker enn meg. Allerede i 1965 startet jeg mitt eget band The Beems. Likheten med The Beatles, bytting av bokstaven e/a var helt bevisst. Vi ble raskt kjente som "Norges yngste pop-band" og turnerte i øst og vest i Norge. (Med litt selvinnsikt innså vi at våre vokale prestasjoner ikke helt stod i forhold til våre instrumentale prestasjoner, så vi fikk med oss flotte, flinke Linda Tørklep som "lead singer". Eventyret var i gang og det er fortsatt i gang i 2016! (www.beems.homestead.com).

"Swingin´England" med sin Beatmusikk tok over det amerikanske Rock´n roll-hegmoniet, og deretter ble det rene "ping-pong" med soul/hippie/heavy/hip hop/punk/techno/grønsj... osv. Men hvem er "The one and only" hele veien i over 50 år? The Rolling Stones. - Kanskje vi også må ta med Tina Turner og Bob Dylan... 



Sånt er livet
Memphis Tennessee
A big hunk o´love
Twist and shout
The Last time